Norsk bio / English bio

Heidi Marie Vestrheim ble født i 1977 og vokste opp i den vakre Vestlandsbygden Øystese blant frukttrær, fjell og fjord. Som den kreative sjelen hun er, ble dramaklubben det perfekte stedet for unge Heidi-Marie, med roller i oppsetninger som Pippi, Snøhvit og Grease.


Hun begynte etterhvert å skrive låter, men det gikk lang tid før noen fikk høre dem. På denne tiden likte Heidi Marie stort sett den musikken alle andre likte, altså listepop som Madonna, men også Dolly Parton. Senere var det artister som Tori Amos, Indigo Girls og Ani di Franco som traff noe i Heidi Marie ”Det var utrolig spennende å oppdage disse artistene. Jeg visste ikke at musikk kunne høres sånn ut. Temaene de tok opp, historiene de fortalte – jeg måtte høre mer!” Heidi Maries inspirasjonskilder er varierte, men det fins ett fellestrekk: Ærlighet. ”Det har også blitt min måte å skrive på. Jeg kan ikke late som jeg er noe jeg ikke er. Jeg skriver om ting jeg har opplevd, alt er ekte.”

Hun flyttet etter hvert over fjellet til Bergen. Der førte tilfeldighetene til bartenderjobb, videre til oppvarmingsjobber og til slutt til platekontrakt med et stort selskap som vokalist i bandet Atakama i 1999. Da bandet ble oppløst i 2002 hadde de flere utgivelser bak seg i tillegg til intensiv turnevirksomhet. Men Heidi Marie lå ikke på latsiden og skrev en tekst til antologien Barfot, der unge homofile forteller om sine opplevelser. Hun begynte også arbeidet med det som skulle bli hennes solodebut, noe som resulterte i epen Pigs i 2003. Året etter slapp hun albumet Signs and Fiction som fikk en strålende mottakelse fra både kritikere og publikum. Den påfølgende turneen, som besto av 70 spillejobber, brakte Heidi Marie spesielle sound til byer som London og Reykjavik. Hun deltok dessuten på Elle-turnéen 2005 i Tyskland sammen med sine venner i Ephemera.

Etter dette grep tilfeldighetene inn igjen, og førte Heidi Marie til Den Nationale Scene i Bergen. Hun ble tilbudt en av hovedrollene i På’an igjen, en dramatisering av Jan Eggums viser, og endte opp med å gjøre 70 forestillinger på teateret. Det å være del av et ensemble var et kjærkomment avbrekk, ettersom Heidi Marie som soloartist gjør det meste selv. I tillegg til turnévirksomhet, innspilling og driften av eget plateselskap har Heidi Marie også funnet tid til å reise. ”Det viktigste for meg er å ta ting som de kommer, la skjebnen bestemme litt” sier hun. Og denne tilnærmingsmåten fungerer tydeligvis utmerket, for nå er nok et album klart.



Kort om veien til ”Beautiful houses”

”Beautiful houses” er det andre albumet til Heidi Marie Vestrheim. Det har nesten gått to år mellom den første og den her, men som hun sier: ” Eg trengte tid til å lage nye songar. Eg er ikkje slik at eg lager 100 songar i året, og det berre renner vakker musikk og lyrikk ut av meg. Eg har ein veldig intuitiv måte å skrive musikk på. Det kan gå månader utan at noko skjer, så kan eg sette meg ned med gitaren mens eg venter på at potetene skal koke, og der kjem det noko, nesten ut av det blå”

Heidi Marie turnerte mesteparten av 2004, og vinteren 2004/2005 reiste hun til Australia og Berlin for å finne roen og inspirasjon til å skrive musikk til den nye platen. ” Det å reise til Australia var ein herlig oppleving. Det setter ting i perspektiv når ein er vekke frå det daglegdagse, heimlandet og rutinar. Eg tykker det er lettare å reflektere over ting i livet mitt når eg ikkje set midt i det. ” Halvparten av låtane på Beautiful Houses ble laget på reisa.

”Historien i tittelsporet kom etter ein dag eg gjekk på tur langs sjøen i Elwood. Et veldig rikt strøk i Melbourne. Husa var så store, og fine, dei hadde basseng, tennisbanar, egne parkar, masse bilar, store område....men eg såg aldri kven som budde i husa. Ikkje noko liv i dei. Dei såg tomme og triste ut.... Det var nesten umogleg å sjå inn i hagen, pga av dei høge murane rundt, så eg måtte klatre opp på dei for å sjå. Eg lurte på om det var husa som stengte verden ute, eller verden som stengte dei inne?”

Etter noen måneder reiste Heidi Marie fra Australia til Tyskland og Berlin. Det ble en enorm kontrast. ” Eg følte meg som ein Amerikanar i det eg ankom Berlin, eg tenkte ”it’s so Europe!” I Australia var det varme, lyse farger og sol. Folk var opne og imøtekommende, og kunsten og livet var annerledes og nytt. I Berlin var alt kaldt og januargrått. Folk røykte sigaretter overalt, gjekk rundt i vinterklede. Og, historien låg som ei tjukk tåke over byen.”

En annen ting som har påvirket tekstene på den nye platen er familien og livet hjemme på Lundanes. ”Det var òg eit stort generasjonsskifte i familien min dette året. Begge besteforelda mine døyde, og broren min med sin familie overtok huset deira. Det var ein veldig sterk kjensle av at ein sirkel vart avslutta og ein ny byrja.” Hun forteller om rolleskifte og familiegreiner.  ”Eg kjente at no var eg plutseleg ein del av foreldre generasjonen, og ikkje lengre ein av dei som sat ved barnebordet i konfirmasjonen og var meir opptatt av kaker og brus enn taler, kloke råd og familiesamankomst.”

Innspillingen av platen startet sommeren 2005, i Grighallen med Pytten som produsent.
Heidi Marie kom med skisser hun hadde tatt opp i hjemmestudioet sitt bestående stortsett av et gitarspor og et vokalspor. Den første tiden i studio gikk ut på å finne ut hvilket uttrykk sangene hadde, og hvordan de skulle bli arrangert. ”Det var ein veldig ulik prosess samanlikna med det førre albumet. Der hadde eg alle songane under huda. Det var meg og gitaren, og mange av songane blei tatt opp i et take der eg song og spelte gitar samstundes. No var alt skisser, dei fleste songane hadde eg berre spelt et par gonger, og eg måtte lære meg dei medan me jobba med dei i studio.”

Etter litt over ett år med innspilling i studio er albumet nå endelig ferdig og klart for publikum. I likhet med den forrige platen er tekstene og det personlig uttrykket også viktig på ”Beautiful houses” . Sånn sett står begge platene i stil med hverandre, mener Heidi Marie. ”Den er nok litt mindre ”naiv” i både stil og utrykk , og handlar meir om det å observere, ha eit meir ydmykt forhold til livet, og mennesker.” Det er flere musikere involvert på denne platen, og den har eit mer elektronisk lydbilde. Den er ikke så naken som ”Signs and fiction”, selv om det er noen nedstrippet sanger her også. ”No gleder meg utruleg masse til å få reise rundt, og dele dei nye songane med folk! ”

English Bio

Heidi Marie Vestrheim was born in 1977 in Øystese,a picturesque village on the west coast of Norway. Øystese is a quiet sort of place, situated next to the Hardangerfjord with views of glaciers, mountains and blossoming fruit trees. “I was actually named after the girl from the Heidi books by Johanna Spyri, my mum loved the mountains so much” Heidi Marie explains.

But even in a small village a creative mind needs an outlet, and Heidi Marie was a notorious attention-seeker. “In school I was always doing parodies of the teacher, stuff like that. That was the only thing I was ever told off for, actually, I never really got in trouble. Most of the time I was just a bit loud.. Though I did beat up one of the big boys once, for being mean to my friend!”. Thankfully, Øystese’s drama society became the perfect place for the young Heidi Marie who was an enthusiastic member, taking part in various productions including Pippi, Snow White and Grease.

In spite of this romantic childhood, Heidi Marie always felt curious about what life was like on the other side of the mountains. One particular dream revolved around living in a building where everyone was an artist, with workshops in the backyard. The basement would be a rock club with lots of gigs and an open mic. The theatre would be down the street, and all aspects of the creative process, from costume making and music, to stage sets and scripts would be covered by the inhabitants of this wonderful little community...
 
She started writing songs, but for a long time she was reluctant to show them to anyone.
At this point, Heidi Marie liked the kind of music that all her friends listened to, mainly chart stuff, like Madonna, but also Dolly Parton. “They are both among my favorites still. I‘m particularly fascinated by the things Dolly Parton has achieved as an artist, and also as a business woman. She came from nothing and did it all herself.”
Later on, the sounds of Tori Amos, Indigo Girls and Ani di Franco caught Heidi Marie’s imagination. “Discovering these acts was a really good experience: I didn’t know music could sound like this! The subject matter, the storytelling – I just had to keep listening”.

Heidi Marie’s sources of musical inspiration are diverse. But one common trait can be found – their honesty. “It has become the way I  write music myself. I can’t pretend to be anything I’m not. I write about things I’ve experienced; it’s all genuine”.


After moving to Bergen, a series of happy accidents brought Heidi Marie from bartending to being the warm-up act to being signed to a major label as part of the band Atakama in 1999. Within a year her plans to apply to The Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA) were suspended. Instead she found herself playing live to huge audiences across Europe.

When the band split in 2002, they had released several records and toured extensively. Heidi Marie wasted no time and contributed a text to Barfot, a Norwegian anthology where young gay people share their experiences. She also started work on what would become her debut as a solo artist, and the ep Pigs was released in 2003. The following year she released her debut album Signs and Fiction which went down a storm with the critics and the public alike. The ensuing 70-date tour brought her unique sound to places such as London and Reykjavìk. She also joined her friends Ephemera on the ELLE tour in Germany in 2005.

Another happy accident brought Heidi Marie to The National Venue of Theatre in Bergen. She was asked to play one of the leads in a dramatisation of the songs of singer/songwriter Jan Eggum, which ended up running for 70 nights. “The director had attended one of my gigs, and said no audition was needed. I accepted, and it was a really good experience. When you’re a solo artist, it feels so good to be part of a cast, taking direction. I’m so used to doing everything myself now!” .

In between touring, recording and running her own label, Heidi Marie has also found time for travelling. Whether interrailing as a teenager, or enjoying longer stays in places like Cuba and Australia, she has a certain ability to bump into all kinds of weird and wonderful people. “I come from a small town, maybe that’s why I love travelling so much? The important thing for me is to take things as they come, let fate decide. Obviously, you need some kind of direction, but all of my “random” choices, when travelling or in connection with my career have had the same “green colour”. They might seem odd or incongruous to you, but they all have that green in them. Do you know what I mean?”